Vi visste ikke at vi også hadde en sønn!
16.02.2010
Det hele begynte for snart 4 år siden, da vi var så heldige å få lov til å være med på tur til Estland med teamet og fikk være med å se det fantastiske arbeidet Peetelikirken gjør.
Vi skulle pakke 100 matposer til å levere ut til Koppli, og det var der vi traff gutten vår for første gang.
Han var da 13 år. Vi fikk raskt en veldig spesiell kontakt, vi jobbet i samlebånd hvor han la i posene, og da vi var ferdige, fikk vi vite at vi skulle pakke 100 til. Det var gøy, og jentene våre fikk også veldig god kontakt med denne gutten. Da helgen var over var det to jenter som snufset i baksetet.
Vi fikk lov til å komme på besøk samme år til sommerleiren, og gjensynsgleden var stor, da vi traff gutten vår igjen! Vi merket at han var med oss hele tiden, og noen i teamet fleipet med, ” har du fått deg en sønn”? Vi følte veldig på at det var galt og bare bryte kontakten da vi skulle hjem og ble enige om å invitere han hjem til jul hos oss. Dette hadde vi hørt at andre i teamet hadde gjort med andre barn.
Jeg glemmer ikke hvordan han reagerte da han ble spurt om dette. Først sa han ja, og var alvorlig og deretter bredte ansiktet seg opp i et eneste stort smil! Han ble helt vill av glede og løp rundt!
Han kom noen dager før jul, og det var helt merkelig hvordan vi alle bare kjente på at han hørte til hos oss!
Språket var til å begynne med en liten utfordring, et oversettelsesprogram på internett ble flittig brukt og vi stablet sammen setninger. En setning vi fikk laget var spørsmål om han ville komme og være hos oss i sommerferien, og da svarte han” ja!” og jippy!!! Vi hadde en utrolig fin juleferie med han og det var fryktelig vondt å ta avskjed etter de 10 dagene han hadde vært hos oss!
Allerede da føltes det som vårt eget barn vi sendte fra oss.
Jeg fant en ting han hadde glemt igjen og ville sende den til han, og jeg ville gjerne si noe til han også, men alt jeg kunne skrive var ”tere” = hei. Jeg kjøpte en lærebok i estisk og prøvde å lære meg litt og med den neste tingen jeg fant at han hadde glemt, sendte jeg med et lite brev på estisk, og sa der at det hadde vært veldig gøy om han svarte oss. Det tok litt tid, men så fikk vi brev tilbake!! Det var kjempekoselig! Og det ble litt brev frem og tilbake.
Jeg var med teamet på tur i april og gjensynsgleden var veldig stor!
Jeg fikk vite av flere i Peeteli at familien vår betydde veldig mye for ham, og jeg måtte jo si som sant var at han betydde veldig mye for oss også og at vi var utrolig heldige som hadde møtt ham.
Jeg hadde fortsatt og lese litt estisk, og da han kom til oss til sommerferien svarte han tilbake på estisk til meg. og da gikk det av seg selv, og vi kunne prate og forstå hverandre. Det var utrolig fint.
Vi dro til Danmark hvor vi hadde leid hus med svømmebasseng og der lærte han seg å svømme!
Deretter kom han hjem i oktober, julen, mars, 17. mai, og sommerferien hvor han begynte på intensiv kurs i Norsk og vi merket fort stor forskjell, snart kunne han snakke greit med alle i familien.
I dag har han tatt svømmeknappen for 500 meter! Han har gått på to intensiv kurs i norsk og er blitt veldig flink, og vi prøver og ikke la det gå mer enn 2 mnd. mellom hver gang han er hjemme.
Vi har nesten daglig kontakt og vi har en utrolig god hjelp og støtte fra de fantastiske menneskene i Peeteli.
Uten dem og det arbeidet de gjør, hadde vi aldri funnet gutten vår!
Det er utrolig flott å se den kjærligheten de har til alle barna som kommer fra veldig vanskelige forhold alle sammen, de følger dem opp med alt de trenger og vil bare det beste for alle.
16.02.2010
Det hele begynte for snart 4 år siden, da vi var så heldige å få lov til å være med på tur til Estland med teamet og fikk være med å se det fantastiske arbeidet Peetelikirken gjør.
Vi skulle pakke 100 matposer til å levere ut til Koppli, og det var der vi traff gutten vår for første gang.
Han var da 13 år. Vi fikk raskt en veldig spesiell kontakt, vi jobbet i samlebånd hvor han la i posene, og da vi var ferdige, fikk vi vite at vi skulle pakke 100 til. Det var gøy, og jentene våre fikk også veldig god kontakt med denne gutten. Da helgen var over var det to jenter som snufset i baksetet.
Vi fikk lov til å komme på besøk samme år til sommerleiren, og gjensynsgleden var stor, da vi traff gutten vår igjen! Vi merket at han var med oss hele tiden, og noen i teamet fleipet med, ” har du fått deg en sønn”? Vi følte veldig på at det var galt og bare bryte kontakten da vi skulle hjem og ble enige om å invitere han hjem til jul hos oss. Dette hadde vi hørt at andre i teamet hadde gjort med andre barn.
Jeg glemmer ikke hvordan han reagerte da han ble spurt om dette. Først sa han ja, og var alvorlig og deretter bredte ansiktet seg opp i et eneste stort smil! Han ble helt vill av glede og løp rundt!
Han kom noen dager før jul, og det var helt merkelig hvordan vi alle bare kjente på at han hørte til hos oss!
Språket var til å begynne med en liten utfordring, et oversettelsesprogram på internett ble flittig brukt og vi stablet sammen setninger. En setning vi fikk laget var spørsmål om han ville komme og være hos oss i sommerferien, og da svarte han” ja!” og jippy!!! Vi hadde en utrolig fin juleferie med han og det var fryktelig vondt å ta avskjed etter de 10 dagene han hadde vært hos oss!
Allerede da føltes det som vårt eget barn vi sendte fra oss.
Jeg fant en ting han hadde glemt igjen og ville sende den til han, og jeg ville gjerne si noe til han også, men alt jeg kunne skrive var ”tere” = hei. Jeg kjøpte en lærebok i estisk og prøvde å lære meg litt og med den neste tingen jeg fant at han hadde glemt, sendte jeg med et lite brev på estisk, og sa der at det hadde vært veldig gøy om han svarte oss. Det tok litt tid, men så fikk vi brev tilbake!! Det var kjempekoselig! Og det ble litt brev frem og tilbake.
Jeg var med teamet på tur i april og gjensynsgleden var veldig stor!
Jeg fikk vite av flere i Peeteli at familien vår betydde veldig mye for ham, og jeg måtte jo si som sant var at han betydde veldig mye for oss også og at vi var utrolig heldige som hadde møtt ham.
Jeg hadde fortsatt og lese litt estisk, og da han kom til oss til sommerferien svarte han tilbake på estisk til meg. og da gikk det av seg selv, og vi kunne prate og forstå hverandre. Det var utrolig fint.
Vi dro til Danmark hvor vi hadde leid hus med svømmebasseng og der lærte han seg å svømme!
Deretter kom han hjem i oktober, julen, mars, 17. mai, og sommerferien hvor han begynte på intensiv kurs i Norsk og vi merket fort stor forskjell, snart kunne han snakke greit med alle i familien.
I dag har han tatt svømmeknappen for 500 meter! Han har gått på to intensiv kurs i norsk og er blitt veldig flink, og vi prøver og ikke la det gå mer enn 2 mnd. mellom hver gang han er hjemme.
Vi har nesten daglig kontakt og vi har en utrolig god hjelp og støtte fra de fantastiske menneskene i Peeteli.
Uten dem og det arbeidet de gjør, hadde vi aldri funnet gutten vår!
Det er utrolig flott å se den kjærligheten de har til alle barna som kommer fra veldig vanskelige forhold alle sammen, de følger dem opp med alt de trenger og vil bare det beste for alle.