Historien om Peetelis Barnehjem og Daghjem (skrevet i 2006)

Hvordan begynte det hele? Mati Sinisaar, som er leder for denne virksomheten i Peetelikirken har fortalt historien til blant annet Ivar Solbu i Sauherad Kirkeleg Fellesråd i forbindelse med leir for gatebarna på Vatnar Ungomssenter. Ivar Solbu skrev en artikkel i Helsing.no 21.12.06. Historien om hvordan det hele begynte er hentet fra artikkelen og er delvis gjengitt nedenfor.

Starten
I 1995 var Avo Üpros prest i Bethelkirka. Han hadde en visjon om ei kirke som var åpen 24 timer i døgnet. Folk som hadde behov for hjelp skulle finne det i kirka. På det tidspunktet visste de ikke noe om gatebarna (les Historisk utvikling om gatebarna), men Arvo Üpros formidlet sin visjon om en diakonal kirke.

Etter en gudstjeneste kjørte en del av kirkemedlemmene gjennom et slumområde. Da så de ei gruppe gatebarn. De stoppet for å prate med barna, med barna flyktet av gårde. De var redd at dette var voksne som var ute etter å kjøpe sex. Men ett barn stoppet på god avstand, og de fikk vite at barna var sultne og ønsket seg mat. “Kirkegruppa” kjøpte yoghurt, bananer og pølser til dem. Da de kom tilbake fra butikken med maten, kom det mange flere barn, og de måtte kjøpe mer. Da folkene kom seg hjem til der de bodde, var de overbeviste om at de ikke ville tilbake til det området av byen igjen. – Nå har vi gjort noe godt, men det får være med det. Det var et forferdelig område!

Men de dro tilbake, allerede neste kveld. Og etter hvert hver kveld. De fikk tillit hos barna, som viste dem hvor de bodde. Det var i noen elendige rønner, der kloakken fløyt og rottene sprang rundt. Barna var mellom 9 og 12 år, de fleste var av russisk opprinnelse og ingen av dem gikk på skolen.

Det oppsto vennskap. Dette var om våren, og gjennom hele sommeren var folket fra Bethelkirka ofte på besøk hos barna. De hadde med mat, lekte med barna, tok dem med på badetur, og de arrangerte grillparty. Men da høsten kom, og vinteren nærmet seg, ble man klar over at noe mer dyptgripende måtte skje. Samtidig sa barna: – Vi er kristne, hvor er kirka deres?

Menigheten i Bethelkirka hadde ei stor kirke, men den var svært forfallen etter de mange år med kommuniststyre. Selve kirkerommet var omgjort til filmstudio. Man så at her var det lokaler som kunne brukes for å skape en bedre framtid for barna.. Fem mann satte i gang med oppussing av andre etasje, og 23. desember i 1995 ble et dagsenter velsignet og tatt i bruk.

De ville bli rike! Alt var lovlig. – “Vi drev ikke med prostitusjon eller narkotika, men ellers hadde vi ingen grenser. Mye av vår virksomhet var kriminell.”
– Etter hver så jeg at jeg hadde viklet meg inn i et nett som jeg ikke kom meg ut av. Jeg så ingen vei ut. Jeg visste at jeg hadde oppført meg ille mot mange mennesker.. Alt dette ble tyngre og tyngre å bære. Det gikk så langt at jeg så bare en eneste løsning: å ta livet mitt. Men jeg hadde i meg at før jeg skulle dø så måtte jeg lese i Bibelen. Det jeg fant der var en beskrivelse av mitt eget liv! Men jeg så ikke at den nåden som menneskene i de bibelske fortellingene ble møtt med, den også gjaldt meg. Det kunne ikke være nåde nok til å fylle opp også i mitt liv.

– Men jeg kom dit at jeg tok sjansen på å be om tilgivelse. Rent fysisk gikk jeg ned på kne. Da opplevde jeg en eksplosjon av lys. All skyld ble borte. Jeg trodde rett og slett at jeg var syk, jeg opplevde at jeg hadde fått nye kropp og sjel.

– Jeg ville fortsette med forretningsvirksomheten, med det klarte jeg ikke. Jeg leste mye i Bibelen, men etter hvert ble historiene bare ord for meg, og uten betydning. Jeg ba mye, men lyset og tilgivelsen var ikke like levende lengre. Jeg hadde hørt om Avo Üpros i Betelkirka, og tok kontakt med ham for en samtale. Han hadde ikke tid, men jeg maste til han var villig til å ta i mot meg. Han lot meg få se en virkelighet jeg ikke ante at eksisterte. Han tok meg med til et barnehjem, og han fortalte meg om sine visjoner for kirkens arbeid.

– Det ble starten på min tjeneste her i Bethelkirka. Jeg begynte som frivillig medarbeider, men etter to år, i 1999, begynte jeg i jobb her som sosialarbeider. Siden har jeg vært her, de siste årene som leder for arbeidet, forteller den meget språkmektige Mati Siniaar til Helsing. Han snakker russisk, finsk, engelsk, tysk og selvfølgelig estisk. Han snakker også ganske mye norsk, noe han har lært seg gjennom mange besøk i Norge.

Avo Üpros er nå parlamentsmedlem i Estland, ved siden av sitt arbeid som prest i Bethelkirka.. Det sier mye om den tillit han har blant folk at han som prest velges inn i parlamentet.

 Barnehjemmet
Barnehjemmet ble åpnet i desember i 1999. Da fikk tolv barn plass. Hittil hadde de bare hatt et Dagsenter. De ansatte og frivillige på dagsenteret opplevde det som en belastning at når de gikk hjem etter dagens arbeid, så gikk barna ut på gata til sniffing, stjeling, sult og kulde.

– For å kunne ha både et dagsenter og et Barnehjem så måtte vi pusse opp i kjelleren. Der så det ikke ut! Kloakken fløt fritt, og rottene trivdes. En enkel kalkulasjon sa at det ville koste minst 2,5 millioner estiske kroner (1,25 millioner Nkr) å få pusset opp. Håndverkere var skeptiske, de frarådde oss å begynne på det arbeidet. Men vi gikk for prosjektet, i tro på at Jesus var med oss. Den dagen vi skrev under kontrakten hadde vi 1000 estiske kroner på konto. Ni måneder senere var arbeidet ferdig, og betalt! Vi hadde fått store gaver, fra Tyskland og Norge, og fra mange andre land. Det er det man kaller himmelsk matematikk, smiler Mati.

På veggene i kjelleren henger det bilder av slik det så ut før restaureringsarbeidet. Det er nesten uforståelig at man kan greie en slik total omskapelse.

– Barna setter pris på ha det pent rundt seg, og at det som fyller rommene er av god kvalitet. Når det er pent og velstelt, så er fristelsen til å ødelegge mye mindre.

– Nå drives senteret bare for innsamlede midler. I noen år fikk vi statsstøtte, men det opphørte i 2005. Nå sier staten at de kan greie seg uten vårt tilbud. Men vi kjenner gatebarna, og vi vet at de finnes. Det er nok temmelig avhengig av enkeltpersoner i systemet om vi skal få tilskudd eller ikke. Maksimalt kan vi ha tjue barn boende på Barnehjemmet. Men barna som kommer fra gata er temmelig ressurskrevende, så med den økonomien vi nå har så velger vi å gjøre en ordentlig god jobb for de tolv som bor der. I arbeidet her kombinerer vi mennesker med høy fagkompetanse og frivillige medarbeidere. Det vi stiller som betingelse til alle, er at de skal arbeide ut fra kjærlighet til barna.

– Vi prøver å være synlig ute i slumområdene. Det er der barna lever. Vi har naturlig nok ikke bare solskinnshistorier her på senteret. Noen av dem vi møter som narkotikalangere er ungdom som tidligere har bodd her på Barnehjemmet. Disse er trygge på oss, og de forteller oss gjerne hvor vi kan finne barn som har en særlig vanskelig livssituasjon.

– Hvis noen starter med sniffing eller drikking mens de er her på senteret, så får de ikke lov til å bo her. Men dersom de slutter, så får de komme tilbake.

– Pr i dag er det 32 barn som har vært innom senteret, og som er blitt adoptert av familier. Det at så mange estiske familier har adoptert et russisk barn, er ett av de mange mirakler som er knyttet til dette arbeidet.

– Vi lever daglig med mange triste historier, disse bærer vi med oss videre. Vi møter mange ting som vi ikke kan gjøre noe med. En dag kom en gutt på 11 år og ba om hjelp. Akkurat da hadde vi ikke kapasitet til å hjelpe flere, og vi måtte avvise ham. Senere begikk han et mord, han drepte en journalist. Nå har han sittet i fengsel i flere år. Det er ganske tungt å tenke på at dersom vi hadde svart ja så hadde hele livet til gutten vært helt annerledes.

– Andre ganger har vi stor bekymringer fordi vi ikke vet om vi har penger til mat neste dag og neste uke. Men vi stoler på Jesu omsorg og vern. Til nå har vi fått oppleve at det holder. Mang en gang har det vært slikt at vi har sendt ut våre bønner og behov, så har Gud funnet mennesker som har oppfylt det vi har bedt om.

– En viktig måte vi bearbeider våre inntrykk på, er at alle i staben må delta i gruppesamtaler minst en gang i uka. Vi skulle gjerne ha leid inn en ekstern veileder, men det har vi ikke råd til.